Å bli overfalt av kake er en klar fare for urolige tider, sier JENNIFER SELWAY

Og hvem har ikke blitt angrepet av gelé, bombardert med Twiglets, fanget uvitende av Colin the Caterpillar på manøvrer eller begravd i et snøskred av marengs? Vi har erfart at det er en drikkekultur på nummer 10 som betyr at ved den minste provokasjon vil en lavtlønnet junior bli sendt til supermarkedet med en wheelie-bag. Men nå vet vi at det også er en kakekultur som er i ferd med å komme ut av kontroll.



Boris Johnson

Boris Johnson deltar på gatemarkedet for mat og drikke i Storbritannia i Downing Street i november 2021 (Bilde: Andrew Parsons / No 10 Downing Street)

Hvis vi ser tilbake gjennom historien, finner vi mange eksempler på at de store og de gode – som trodde de var ugjennomtrengelige for et fullstendig kakeangrep – har måtte … eller … spise ordene sine.

Vi spurte Alfred den store, tidligere konge av Wessex om hans dårlige erfaring med kake. Er det sant at han mens han var på flukt fra vikingene søkte tilflukt i hjemmet til en enkel bondekvinne? Hun ba ham se på kakene hennes bake, men han – distrahert som han var av statsanliggender – lot dem brenne.

'Den gamle historien,' sa Alfred. «Kan dere journalister noen gang spørre om noe annet? Under min regjeringstid hadde vi et program i verdensklasse for å stappe danskene, men ingen vil noen gang snakke om det. Å nei. Alt dette tullet om kake er bare en distraksjon fra de virkelig store problemene som Wessex sto overfor på den tiden.



'Se, la meg være tydelig på dette. Jeg visste ikke hvor brune kakene skulle være. Jeg er ikke Paul Hollywood vet du. Uansett ba den enkle bondekvinnen meg bare se på kakene. Hun sa aldri noe om å ta dem ut av ovnen. Så ja, jeg ble overfalt med kake. Mine tanker og bønner er med alle andre som har lidd lignende.»

Spol frem et par århundrer og vi møter Marie Antoinette, dronning av Frankrike. Angrer hun på at hun sa «La dem spise kake», da hun ble fortalt at de sultende innbyggerne i Frankrike ikke hadde brød?

'Mine ord ble tatt ut av kontekst,' sa hennes majestet. 'La meg være helt klar på dette. Det jeg hadde i tankene var et vidtrekkende kakeforsterkerprogram for å få så mye kake inn i alles munn som mulig. Selv om det er mye kakenøling og folk måtte overbevises om at kake var bra for dem.»

Til slutt sporet vi opp hjerteneven, som stjal tertene som hjertedronningen hadde laget. Alt på en sommerdag. 'De satt bare der,' sa knekken, 'og ba om å bli tatt. I en veldig ekte forstand ble jeg overfalt av terter. La meg være tydelig, ingen regler ble brutt. Dessverre så kongen ting annerledes og slo meg «helt sår». Overfalt av kake. En klar og tilstedeværende fare i disse urolige tider.




Hvis du har brukt to dystre år på å lete etter tegn på at pandemien er på retrett, er Netflix og Pelotons nåværende plager to halmstrå å gripe tak i. Netflix box-set binge var en trøst i de tidlige dagene da det ikke var noe sted å gå bortsett fra en Downing Street drinkparty. Når du snakket med venner og familie på nettet eller via telefon, ville du uunngåelig fått et 'ser du på?' samtale. Likevel mistet Netflix-aksjen tidligere denne måneden en femtedel av verdien da abonnentveksten avtok.

En annen vinner i pandemien – Peloton – sliter også. Treningssentre har åpnet igjen, så tiltrekningen av å tråkke til ingensteds i ledige rom har avtatt. En stund klarte ikke Peloton å holde tritt med den enorme etterspørselen, og jeg skulle ikke ønske at noe selskap skulle mislykkes. Men hvis et fall i etterspørselen er et tegn på at vi er ved begynnelsen av slutten av dette marerittet, så er det en tommel opp fra meg.

Hvem er Bruno egentlig, og hvorfor snakker vi ikke om ham? Hvis den setningen ikke betyr noe for deg, så velkommen til klubben. Det betydde ingenting for meg da jeg så et innlegg på ITV News om sangen We Don't Talk About Bruno. Jeg hadde aldri hørt om sangen – som er med i en Disney-film kalt Encanto (nedenfor) som jeg heller aldri hadde hørt om, enn si sett. Jeg vet nå at Bruno er nummer én på singellistene i Storbritannia (og det er noen tiår siden jeg har hatt kunnskap om eller interesse for singellistene).

Denne sangen ble skrevet av Lin-Manuel Miranda, som også skapte musikalen Hamilton. Jeg liker ikke engang Bruno-nei-nei-nei mye, men jeg anbefaler deg på det sterkeste å ikke spille det, da det vil bli øret til tidenes ende. Men du vil i det minste være oppdatert med det vi pleide å kalle hitparaden.




Gainsboroughs The Blue Boy er tilbake i byen. Den ble solgt til den amerikanske jernbanemagnaten Henry E Huntington i 1921, og er nå utlånt til Londons nasjonalgalleri. Dette maleriet av en sprudlende ungdom i babyblå sateng er et av de mest kjente bildene i verden. Du kan plystre opp en reproduksjon av den på smarttelefonen din på et sekund.

Men av en eller annen grunn føler vi fortsatt et behov for å se det unike objektet. Det handler ikke bare om å beundre penselstrøkene på nært hold, det handler om å være i dens nærvær og dens historie. Det er derfor folkemengder strømmer til Mona Lisa i Paris og hvorfor The Blue Boy vil være et stort trekkplaster mens den er her.

Og det er derfor det er så vanskelig å få hodet rundt ideen om ikke-fungible tokens (NFT), en digital form for eierskap til et kunstverk (eller faktisk noe) som du ikke får se eller røre ved. I november solgte auksjonshuset Christie’s et digitalt kunstverk av den amerikanske kunstneren Beeple for 69 millioner dollar. Neste måned legger John Lennons sønn Julian ut NFT-er av Beatle-memorabilia for salg på en digital auksjon.

Hvis du kjøper en NFT, får du ikke røre eller se den unike gjenstanden (kappen Lennon hadde på seg i Hjelp! for eksempel). Alt du får er et digitalt sertifikat som du kan selge videre til en annen sucker. Morsom gammel verden.